Overeksponering + overeksponering = helsefrykt

Pennen går nølende og tregt over papiret, men innefra presser det likevel på. Hvor jeg enn skulle stile det, til lesersidene i ukebladene, hvor jeg har vært en relativt flittig debattant, det er bare å beklage at ingen av flaxloddene de har sendt meg, har ført til en gevinst å leve med.

Det er spesielt to helserelaterte temaer jeg er temmelig lei av å bli eksponert for, gang på gang, med ulike profiler, men likevel handler det stort sett om det samme. Jeg kan ikke si annet enn at dette fører til unødvendig frykt, og helsehysteri gavner som kjent ikke den delen av livet den skulle gavne: nemlig helsen vår. Den psykiske helsen likeså. Det er ingen tvil om at opplysning og kunnskap er viktig, men når det går inflasjon i det hele, bikker det så altfor lett over i det motsatte av hva det var ment å være. 

For det første, jeg er glad jeg ikke er kvinne, selv om de igrunnen ikke er enerådende. 
For det andre, jeg kan være svært glad for jeg ikke er kvinne, selv om damene heller ikke her er fullstendig enerådende.

Jeg snakker selvsagt om to temaer som vil få leserne til å skvette, når jeg nå betviler behovet for en så massiv mediedekning av henholdsvis: 1. slankere som har gått ned flerfoldige kilo, og
2. brystkreftrammede kvinner.

Førstnevnte fungerer framfor alt som et et ansikt utad for en eller flere aktører innen slankeindustrien. Men også artikler i blader og aviser omhandler superslankerne til det kjedsommelige. Nettaviser er veldig flinke til det, spesielt nå når vi befinner oss i den varmeste årstiden.

For å understreke, med tydelig, tykk strek: jeg latterliggjør ikke, og hovererer aldri over at jeg selv aldri har hatt problemer med vekten, og bryster har jeg jo ikke, selv om sykdommen(e), ja for det finnes flere typer, også rammer menn. Det er ingen tvil at overvekt er et stort helseproblem, særlig i den vestlige verden.  Men blir ikke vi lesere temmelig fed up på lese om flinke Hanne som gikk ned 130 kg, Truls-Ole som nå endelig, 200 kg lettere, kan se tærne sine, det kornete bildet av en eller annen Solbjørg iført en romslig, blomstrete bluse, og med fast-food-måltidet på bordet foran seg, og ved siden av et klart bilde av selvsamme dame i dag, på joggetur, med manualene i hendene og tights klistret til de nå slanke og muskuløse lårene.
Vær ærlig nå! Blir ikke dette litt vel mye?
Det er ingen som kan betvile arbeidet og forsakelsene bak resultatene, og at livet til mange blir lettere også på andre områder enn det rent kroppslige. Ingen kan kritisere andre for å ta et realt tak i helsen sin. Det er overhodet ikke noe slikt dette handler om.

Jeg tråkker på et minefelt nå, og noen vil bli såret, men jeg kan ikke la være å undre: Finnes det virkelig voksne damer med begge brystene i behold? En må da ha fått nok av alle bildene av kvinner som poserer med arrene sine, lei av at brystkreften framheves som kvinnesykdom nr, 1, før forkjølelse og pollenallergi. Jeg vet om kvinner som er svært engstelige, som unødvendig føler på symptomer som de ikke har, på grunn av massiv mediedekning. Vi trenger utvilsomt fokus, gjerne gjentatte ganger, men i en annen intensitet, og kanskje ikke mengden av personlige artikler om kjente og ukjente personer som enten fjerner bryster av frykt for arvelig kreft, eller om de allerede har blitt syke. Dette er en utfordring som på nasjonal basis en av 11 kvinner må gå gjennom, men som en leser i media, skulle en tro at dette er en sykdom alle kvinner over 30 år får. De aller fleste lever med to friske bryster livet ut. Og sykdommen er heldigvis lettere å kurere nå enn bare for noen år siden. Men så er det dette fokuset.... Senest nå, lørdagbilaget i en av landets største aviser, igjen en kvinne som viser fram sin bare overkropp og sitt ene gjenværende bryst.

En skulle tro at andre, også alvorlige diagnoser knapt eksisterer.
Det er en glede at søkelyset på også mer ukjente diagnoser, kan nevne høysensitivitet, i det siste har vært å spore i aviser og blader. Også helsemessig svært graverende diagnoser, som borrelia og ME har blitt mer fremhevet de siste årene. Det er nødvendig med opplysning om tilstander mange føler de har vært alene om, og en lettelse kan det være å få svar på det en har slitt med, kanskje i lang tid, og som i mange tilfeller har ført til mistenkeliggjøring, feildiagnostisering, feilbehandling eller ingen hjelp og forståelse i det hele tatt.

Det er ikke budskapet, eller innholdet i seg selv,  som i kraft av siste tiders mengder vanskelig resulterer i annet enn å nøre oppunder unødvendig frykt. Mer betenkelig sett: det kan gå over til å bli et bakgrunnsmas, et gjentakende mantra, som en til sist unngår å ta over seg. Spesielt gjelder det kropp og slanking, som jo er behørig dekket i alle tenkelige vinkler. Faren for at likegyldigheten blir resulatet er også til stede, at blir like blind som for den kommersielle reklamen, spesielt gjelder det den det ikke direkte gjelder. Likegyldigheten er ingen god venn i noe henseende. Og det er heller ikke meningen.

For ikke å snakke om dem som selv lever med gitte helseutfordringer i hverdagen, de pårørende, å stadig bli minnet om sin situasjon, hvordan er det for dem? Den som av ulike grunner aldri klarer å gå ned i vekt? Den som bærer minnene etter kjære og nære?  Og hva med dem som lever med tilstander som er utbredte, men får på langt nær samme oppmerksomhet? De færreste ønsker dessuten å bli eksponert for for ubehageligheter, gang på gang. Det er like uheldig som fortielse. Det er vanskelig for en utenforstående å sette seg inn i det, men gjennom behandlingsinstitusjoner, sammenslutninger og øvrig nettverk bør og må en få god opplysning og kunnskap om utfordringene en står overfor. Når det gjelder mer ubredte diagnoser, vil en vel tro at en får rikelig med tilbud om akkurat dette. Selvsagt, det er ikke meningen å fortie, at temaer skal forstumme, at de ikke skal nevnes med et hint engang. Det er ikke ønskelig, og heller ikke særlig strategisk. Men det bør ryddes plass for opplysninger om også andre temaer, som det er nødvendig at det fokuseres på. Skape en mer reflektert balanse. Det kan den, selv om mange nok vil protestere, umulig være slik det ser ut i dag.

Denne kom jeg over i en avis fra 1975.... Kjenner vi oss i det minste litt igjen, eller var dette et bomskudd i blinde?

"Om tyve år er vi blitt langt snillere. Butikkene blir byttesentraler, og vi tar vare på alle tingene.

Hvordan har vi det om 20 år? Nobelprisvinneren i kjemi, Glenn T. Seaborg har et ganske lyst syn på 1995. Om 20 år vil vi ha et mer disiplinert samfunn, et lykkeligere samfunn, et samfunn der fråtsingen og overfloden vil ha begrenset seg selv. Butikkene blir noe mer enn utsalgssteder for nye produkter, de blir tilpliktet å ta inn brukte ting slik at de blir byttesentraler. Ting som er så utslitt at de ikke kan brukes, sendes til resyklering. Eventuelt metallinnhold avmerkes på alle produkt, slik at gjenvinningen blir enklere og raskere.

Det viktigste er at den nye samfunnsånd som preger de unge i dag, og som vil presse seg fram innen 1995. 90-årenes samfunn blir 180 grader forskjellig fra vi har i dag, hevder Seaborg. 1995-samfunnet vil bli sterkt disiplinert, vår oppførsel selvmodifiseres av sosiale og fysiske forhold. Vold, selvtekt og materielt sløseri vil ikke prege 90-årssamfunnet. Vi vil ha gjennomgått sterke reaksjoner på alt dette, slik at vi får et nesten religiøst forhold til naturen og sterk forståelse av samarbeidets betydning."

Jeg har ikke blogget på en stund, har vært litt fram og tilbake i andre blogglandskaper, og henger mye på facebook. I den forbindelse.... har jeg tenkt... er det så sunt å ha de siste 20 årene siden jeg så dere sist, fullstendig åpen som en kafédisk? Det er ikke noe moro å altfor enkelt å vite at  ungdomsskolens "Jørgen" fikk oppfylt ønsket sitt om eget bilverksted, at "May Lene" fortsatt driver med hekling og strikking, og dessuten er gift og har fem barn. Og hva med han der raringen der.... han husker jeg! Han ser jo ikke like rar ut lenger, og er det visst ikke heller... Og hun der, og de naboene der, ja, de som flyttet før vi nådde tenårene, så mange år siden, men husker dem ennå, osv. Og det uten å spørre, bare å legge til som venn. For ikke å snakke om all st. bernhardfansen der ute. Jeg er blitt tilbudt både jobber, boliger, kattunger og valper av mine "venner." Fått lykkønskninger, blitt tildelt dater osv. Så får en ta minussidene på kjøpet.

En får vite (nesten) alt om sine "venner", fra maling av stakittgjerder til endringer i sivilstatus, større og mindre begivenheter glir forbi i en evig strøm.  Det tar på å filtrere dem, i hvertfall hvis det er noe som går inn på meg. En syk mor, et dødsfall, et forhold som går over styr. Men også hyggelige begivenheter, den rynkete snuten til en ny boxervalp, nærbilder av et flunkende nytt bilpanser, en rhododendron i utsprunget sommerflor, men selv det kan være informasjon som tar på for en som har litt trangt filter. Men foreningen for høysensitive, der jeg hører hjemme, har også sin liker-side på Facebook. Samt fans av mynder, av semulegrøt og blodpudding, osv. alt det de føles å være omtrent alene om å  like.
Jeg har tenkt litt på det der, at jeg kanskje har et behov for å skjerme meg etterhvert. Jeg er en av de få som ikke er gift av mine klassekamerater og andre barndomsvenner, og jeg har aldri vært av den urbane singeltypen som trives alene, men årene har gått, og det har tatt tid å bli helt klar for et forhold. Vanskelig å snakke med folk og møte ressurssterke damer er det ikke, men de er jo alle som en opptatt... Og min erfaring, som er både dyrekjøpt og kjærkommen, fordi jeg velger å se det slik, har gjort meg mer realistisk og nøktern, samt noe kravstor, sett fra kritikernes side. Men jeg kan ikke noe for det, orker ikke psykiatri eller folk som er for enfoldige. Sorry, verden, men ærlighet er til det beste for både deg og meg. Hun må være rimelig intelligent og oppegående for at jeg skal kunne fatte interesse for henne. Og være uten bindingsangst, og helst uten mindreårige barn. Røykfri, ja.... jeg liker ikke røyk, fikk nok av nikotin i oppveksten. Men det er mange som ikke røyker, eller som har sluttet. Det er mange enslige der ute, som er uten bindingsangst. Det dannes nye par hver eneste dag. Ja, jeg tør å påstå at hver gang en blunker, blir to personer der ute enige om å bli kjærester.Og det i alle aldre, alle kropper og alle legninger.
Det finnes mange singelgrupper på Facebook, så lett å slenge inn en kommentar nå og da, bli med på en datingrunde eller en diskusjon. Noen takler ikke min fortid, men jeg takler ikke alltid deres, jeg heller. Hvordan takler jeg ei voksen dame som aldri har vært i forhold før? Med skepsis, av erfaring, men hjelpemeg, alle er jo ikke helt like heller da...

Deaktivere min konto? Bør jeg det? Nei, da mister jeg en effektiv kontakt med personer jeg har tenkt på mye gjennom årene, og som jeg er glad for er i livet mitt igjen, det kommer ikke på frågan. Dessuten en viss anledning til å treffe en livsledsager som vil det samme som jeg; et felles samliv med tiden. Bedre enn masete nettdating, som ofte fører til mye uønsket oppmerksomhet, godt gjemt bak velsignet anonymitet. Og så synes jeg at en får vite altfor mye om profilene på de aller fleste datingsteder, slike spørsmål som forhold til husdyr, siste filmen en så og lønnsnivå (ja, faktisk, kom over det et sted!) kan en jo spørre om etterhvert. Det holder med navn og alder, det siste er i hvertfall viktig. Og kjønn, for dem som ikke er kombi, vel og merke. Og det er ikke jeg. Så kan bekjentskapet bygges på en mest mulig... hva skal jeg si... fordomsfri måte? Faren ved å vite for mye om en du aldri før har sett, er å danne seg en oppfatning som kanskje ikke stemmer. Prestasjonsangsten vokser til. Nei, bedre å være mer uvitende ved første kontakt, og la inntrykket vokse fram.

Flere steder er en historie om en bestefar som forteller sitt barnebarn om en kamp mellom livets to ulver, en som er grådig og ellers innehar mange negative holdninger, mens den andre er mild, og har et romslig hjerte. Hvem av disse vinner, vil barnebarnet vite? Den du mater, svarer bestefaren, og det er sant.
En bør konsentrere seg om å mate den gode ulven.

(Aschehoug, 2009. 301 s.)Jeg tar av meg alle hatter eller hva jeg enn har på hodet, river meg i håret over et skrivetalent som får for lite oppmerksomhet. Fordi han er mann. Fordi han er over 30, fordi han verken skriver muntert eller bitende ironisk nynorsk eller krim. Det er fryktelig trist, for her er det tale om et godt selskap på 300 sider. Men det er faktisk humor å spore. Gjerne svart og gjennom bitende tenner, og gode bilder. Mange gode bilder. Slik kan det sies, og det er sant, for det går an å være med på det og bildene sitter momentant. Alt står i stil. Historien glemmes aldri, naturen står i sentrum, men verken handling eller metaforer forsvinner over viddene av den grunn. Historien balanserer mellom ubarmhjertig hverdag og suset av vinden i grantærne i Vassfaret, som er et skogområde i Buskerud. Her nevnes Mikkjel Fønhus og Trygve Gulbranssen. Bakom forstyrrer en gråsvart flekk av lengsel. Hele tiden. Det handler også om generasjoner. Far. Sønn. Lengsel etter de to viktigste personene i direkte oppadstigende og nedadstigende linje.
Hovedpersonen heter Espen Alm, som har fått jobb som forskningsstipendiat ved Høgskolen i Buskerud i Drammen. Han entrer den glassaktige bygningen etter at samboeren har reist sin vei, og tatt sønnen deres med seg. Han må få denne stillingen, og han får den.Espen Alm er interessert i bjørner, og lyver på seg fakta om dette store stolte dyret som han trekker paralleller til: Bjørnen, binnen og ungen. Samspillet mellom de tre, far, mor, barn. Og Espen Alm som trekker til skogs der han finner en gammel hytte nevnt i en av Fønhus' romaner.
Espen Alms samboer er konsekvent omtalt med fullt navn. Aldri bare fornavnet, aldri et kjælenavn. Elisabeth Ryer er Elisabeth Ryer. Deres sønn heter Bjørn, selvfølgelig, men bare i Espens tanker. Offisielt kalles guttungen Marius etter mors ønske. Med enkle, men likevel tenksomme midler lar Tom H. Dalbak oss ta del i Espen Alms verden.Boka er mettet av godt språk, men flere sekvenser er å ta etter pusten av: (...) venninnene heter Jeanette og Camilla og er høye og tynne, de ligner sultne gjedder der de langsomt glir rundt i leiligheten i sin egen lille stim. Helt upåvirket av andre, mens de høylytt beundrer Elisabeth Ryers sofistikerte og sikre smak (...)
Og er ikke dette en øyeblikkelig beskrivelse av en ensomhet som uforberedt er kastet på deg? En beskrivelse leseren suges med nedover i:
Hun har glemt igjen den grønne parkdressen jeg kjøpte på salg forleden, den henger for seg selv bak døra. Det ene ermet henger litt skjevt, som om den prøver å kommunisere noe, den peker stumt i den retningen du forsvant.Eneste innvending kan være at slutten er litt disig, litt brå. Heldigvis ender ikke Espen livet sitt i bjørnens klør, eller i bunnen av en kjølig elv, noe slikt som ville vært både typisk og troverdig, men enn så lite originalt. Kanskje tyr Dalbak en eller flere ganger for mye til adjektivet "antiseptisk."Hadde jeg en terning, ville jeg trillet den, og ikke gitt meg før den lå med sekseren mot taket.

Tålmodighetens stein av Atiq Rahimi

(Aschehoug, 2009. Oversatt av Tom Lotherington. 128 s.)
Dette er en liten bok, like unnseelig som en lydig muslimsk hustru, like liten som arealet hovedpersonene beveger seg i rent fysisk.
Vi er i Afghanistan, krigen foregår like utenfor vinduene.
Tittelen henspiller på den svarte steinen i Kaba, der pilegrimer kan lette seg for det de bærer på. Når ønske er oppfylt, vil steinen sprekke. En kvinne sitter i sin stue, bøyd over sin alvorlig skadde mann. Hun pleier ham, sørger for den behandling hun kan gi ham. Mannen er ikke ved bevissthet, derfor sitter kvinnen ved siden av ham og forteller om alt hun bærer på, uten å forvente reaksjoner. I starten av boka ser leseren for seg en duknakket, undertrykt muslimsk kvinne. Denne kvinnen får gradvis en dybde. Hun blir et fullstendig menneske, med erfaringer, tanker og vilje. Symbolikken i boka går på forholdet mann/kvinne, muligens et uttømt tema, men like fullt aktuelt. Disse spenningene kan forklares på tusen måter, gjennom en historie med en fars stolthet over sine vaktler og hvordan datteren slipper en katt inn i fugleburet, når en ung soldat får komme inn i kvinnens hjem, hvordan en hardt skadd mann mister sin verdighet som mann og far.

voff

voff, jeg er for trøtt til å skrive noe, men har ikke glemt noe som helst!

Bare en test

før jeg setter i gang for alvor. Har tusenvis av slike bloggsider andre steder, som har endt med et eneste innlegg. Denne gangen skal det bli annerledes - lover - !

I mellomtiden nyt bildet av det vakreste på jord.